Vandrergutten

Når jeg var mye yngre i 12 – 13 års alderen brukte vi spille fotball ute på gata der jeg vokste opp før. Var mellom vårt hus og en kolonialbutikk som var avlang og høy. Vi brukte klatre opp en stor tuja som var inntil butikken og snike oss opp på taket for å bare ligge der å sole oss eller se opp på himmelen. Ordentlig chillplass helt til da min mor oppdaget oss fra stuevinduet. Da var det brått slutt på den moroen. Vi hadde også en annen plass vi brukte å gå til og det var en lagerbygning lenger borte i veien. Den er ikke der lenger nå. Revet for mange år siden og nå er det boliger der. Vi brukte å hoppe inn på toppen og bare henge der. En dag ventet jeg på bestekompisen min. Satt der stille og rolig og bare suste for eg selv en stund. Så hørte jeg en gutt si «Hallo?» Jeg la fra meg det jeg hadde i hånda mi og gikk mot luka. Klokken kunne ikke vært så veldig mange, men sikkert rundt 7 – 8 på kvelden. Jeg ropte hallo tilbake, men fikk ingen svar egentlig. Jeg hoppet ned på bakken fra noen paller som var på utsiden. Det var en marina rett ved lagerbygget. Jeg gikk mellom båtene som sto på land ut mot kanten til elva. Stor brei elv med masse strøm. Fraktbåtene trengte som regel en slepebåt opp strømmen.

Jeg sa «hallo» igjen, men ingen respons. Så da gikk jeg tilbake til lageret. Hoppet opp på pallene og inn luka igjen. Så satt jeg der enda en stund og ventet. (Jeg visste ikke da at han ikke kunne komme fordi vi hadde ikke mobiler på den tida, så jeg ventet egentlig på ingen.) Plutselig sa den samme stemmen «hallo» igjen og da ble jeg egentlig litt sint og trampet bort til luka igjen og sa hallo litt skarpt. Men igjen da så fikk jeg ikke noe svar. Plutselig i det jeg snudde meg rundt småsint for å gå bort til plassen min igjen sto han rett bak meg. Jeg datt på rygg og klarte ikke si noe annet enn «shit» trur jeg. Jeg ble veldig overrasket, men så skjønte jeg jo at han ikke var levende. Hvilket gjorde meg mer frustrert fordi da var han ikke et dumt menneske som gikk rundt å lurte meg, men et dumt spøkelse som ikke visste bedre. Jeg spurte han hva han ville. Han svarte ikke på det. Han bare pekte ut på elva. Dum som jeg var trudde jeg han mente at han ville på båttur, men det var liksom en merkelig ting for et spøkelse å gjøre husker jeg. Jeg gikk ut åpningen igjen og hoppet ned på bakken. Jeg gikk bort til nesten samme plass jeg sto tidligere, men nå sto jeg ved bensinpumpene til båtene. Han sto plutselig ved siden av meg. Han pekte igjen over på andre siden. Da gikk det opp et lys for meg. «Å bor du der?» lurte jeg på. Men så igjen, vent han er jo dø, han bor jo ingen plass. Det var veldig komplisert for en sånn liten kropp å forstå på den tiden. Han gikk i rare klær husker jeg. Blass, blå, skjorte og en sliten rufsete shorts. Han hadde ingen sko husker jeg fordi jeg husker jeg lurte på hvor han hadde skoa sine. Jeg kunne jo sanse at han var trist og litt sint. Okay, han var egentlig veldig sint. Men han var ikke mye eldre enn meg mer enn 2 – 3 år kanskje. Han var ikke der for å gjøre meg noe, men menneskene som bodde i det røde huset på andre siden av elva. Jeg spurte han rett ut jeg hvorfor han ville gjøre dem noe. Han svarte bare noen få ord og det var noe med at han ble dyttet. Men etter tøyet hans å dømme var han fra tidlig 1900 tallet en plass.

Han begynte å bli veldig svak i energien sin. Jeg merket at han ble mer urolig også. Og litt sintere. Øynene hans forandret seg til helt kullsvarte hull. Jeg forsto hva han var. Han ville ikke skade noen andre enn dem i huset. Hva gjorde han så helt her borte? Jeg fikk aldri vite det, men i ettertid var de sikkert blitt voksne de som en gang hadde kjent han. Gamle og grå. Om ikke så lenge siden at det kanskje var barn eller barnebarn som bodde der. Det røde huset er der enda trur jeg, rett nedenfor kirka. Ligger litt for seg selv. Han kikket bare på meg igjen med et tomt blikk føre han forsvant. Jeg så han aldri igjen der alle årene etterpå. Han er like mystisk for meg i dag som den gangen. Senere tid kunne jeg faktisk tenkt meg å reist dit igjen bare for å se om han er på andre sida av elva enda. Hans brå og urettferdige død føler jeg trenger å komme frem en dag.

7 kommentarer

  1. hei jeg heter rihna og fra the usa. jeg prover laere meg masse norsk takk til translate jeg lest mye. jeg har bodd norge 3 aar. elsker ghost. keep it up.
    love from rihna in Bergen

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s