Mannen Med Korset

Fredags formiddag hadde arbeidskollegaen min foreslått for et bekjent par i Porsgrunn at jeg kunne komme å se og kanskje ta et oppdrag for dem. Damen i huset var den som slet mest under denne tiden. De hadde nesten nylig kjøpt boligen da de hadde solgt sitt gamle store for å få seg et mye mindre et. Arbeidskollegaen min skulle ta noen oppusnings jobber der senere. Da han hadde vært på befaring der så hadde hun fortalt han at det kunne bli litt vanskelig å jobbe i huset fordi det var så mye forstyrrelser. Han sa pfft jeg har noen som kan fikse det for oss. (Fint han hadde tillit til meg han også da dette var mitt 2 oppdrag på veldig lang tid). Jeg hadde jo hjulpet han tidligere da de var plaget av noen i stallen og noen på selve området. Sånn smått den fredagen nevnte han det til meg og sa damen var villig til å betale, men vi måtte gjøre dette da hennes mann hadde reist ut på nordsjøen igjen for han trodde ikke på sånne ting og han hadde nektet meg adgang mest sannsynlig. Så vi ble enige om at jeg skulle bli med min arbeidskollega opp dit på søndags ettermiddag.

Været den dagen var egentlig ganske grå og trist. Det hadde regnet i noen dager i strekk, men var ikke lenge føre sola sku komme fram igjen. Huset lå litt for seg selv nesten i enden av gata. Den var et hvitt lite hus med knappe 70 kvm på et plan, altså en etasje bare. Bygget trengte et malingstrøk kanskje og noen småting ellers. Det gikk en liten fin steinbelagt sti opp mot huset. Allerede føre vi kom opp til porten ville jeg egentlig ikke gå inn der. Så negativt kjente jeg energien var. Jeg stoppet opp litt og han kikket på meg og satte hendene på hoftene. «Ja vel, så ille altså?» sa han mens han stirret på meg. Jeg nikket og svelget litt tungt. Jeg var jo ganske ute av trening på den tiden og jeg var ikke helt sikker på meg selv under disse omstendighetene. Men det var en utrolig lettelse at han i det minste trodde på meg. Det gav meg nok selvtillit til å gå forbi porten for her var det noe som skrek MITT MITT MITT FORSVINN! Ganske høyt og tydelig da identiteten merket mitt nærvær. Jeg var sikker på at jeg sku få døra smelt mitt i ansiktet føre jeg rakk å sette foten inn.

Vi ringte på døra og den lille damen på snaue 160 cm i sokkelesten åpnet. Hun var veldig glad for å se oss og hadde satt fram kaffe og kaker på kjøkkenet. Vi trådde inn i en litt stor gang med skyvedører og speil. Videre gikk vi inn i en avlang stue med slitt parkett på. Den var nesten hele lengden av huset føre vi kom inn på kjøkkenet. Jeg satte meg med vilje innerst med ryggen mot veggen. Jeg hadde klart syn helt ned til gangen gjennom hele stua. Det tok ikke særlig lang tid føre jeg merket skygger og tramping. Akkurat som en trassen liten unge. Jeg spurte damen om hun hadde lyst å fortelle litt om sine hendelser. Jeg trengte egentlig ikke høre noe av det fordi jeg visste nå akkurat hva hun hadde opplevd, men for hennes skyld sånn at hun sku få lov å dele og tømme seg så ville jeg hun sku fortelle. Hun trengte å bli hørt og forstått. Hun fortalte om ting som hadde flyttet seg. Merkelige ting som at kjøkkenkniven plutselig ble slengt i vasken når den lå på enden ved skjærebrettet. Hun pekte og forklarte ivrig mens vi drakk kaffe. Hele tiden hadde jeg ting i sidesynet mitt. Jeg merket et kraftig nærvær av en mann. Han ville ikke vise seg for meg enda, men jeg var sikker på at det ikke var lenge føre. Paret hadde en uinnredet kjeller som mannen brukte til hageutstyr og ved og litt diverse. Jeg ba så smått om å få gå ned dit som en start. For det var der jeg merket han sterkest. Trappene ned kom man til via en dør i et lite rom ved siden av kjøkkenet. Lett tilgjengelig for å komme til matkammer og slike ting. Damen i huset hadde satt ting der, men foruten om mannen gikk hun ikke ned. Jeg gikk litt rundt og jeg merket at han ikke helt enda var klar for å vise seg. Jeg kunne se at han hadde hatt sitt verksted der nede. Han brukte store deler av livet sitt der. Treverk, bruke hendene. Jeg fikk en overveldende følelse av tro. Gud og sånne ting. En mann av bibelen. Det sto strekt i detta huset. Huset han selv hadde bygget i 1940 bare 26 år gammel helt til sin død på 1990 tallet. Han hadde bodd der mer enn 50 år av sitt liv. Han falt om og døde her nede rett ved den gamle snekkerbenken som faktisk ennå sto der.

Jeg gikk inn i rommet. Han var rasende på påtrengningen min. Han smalt døren til det lille kottet igjen rett bak meg, men vise seg enda det ville han ikke. Jeg gikk opp igjen til kjøkkenet der dem satt enda og ventet spent på meg. Jeg lukket døra og stilte meg ved benken med ryggen til veggen. Jeg sto midt foran døråpningen og kikket tvers over stua og rett på utgangsdøra. Ca 15 m fra kjøkken til gangen. damen reiste seg for å gå bort ti kaffetrakteren å hente mer kaffe da hun bråstoppet opp på kjøkkengulvet og hylte til. For mot meg så hun en skygge fyke raskt igjennom stua og stoppe rett opp foran meg føre den forsvant etter 5 – 6 sekunder. I det ene øyeblikket jeg kikket på ytterdøra fikk jeg øye på han. Illsint! Så blunket jeg og plutselig sto han ansikt til ansikt foran med og stirret meg rett inn i øynene mine kun noen få cm unna ansiktet mitt. Hjerte mitt stoppet opp og de kunne se håret mitt bevege seg bakover akkurat som om det var et lite vindkast som traff meg. Ansiktet hans. Kritt hvitt, oppsvulmet, rødglødende øyne fylt med intenst hat og sinne. Jeg pustet rolig ut og prøvde å samle meg for han ville skremme meg ut av huset. Han forsto jeg kunne se han og han forsto hvordan han så ut. Rolig sa jeg «Hva med Gud?» Han rykket ansiktet sitt tilbake og så overraskende på meg. Deretter fikk han et raserianfall og føyk ut igjen og smalt stuedøren igjen etter seg.

Damen i huset begynte å gråte så min arbeidskollega hjalp henne til å sette seg ned i sofaen i stua. Han trøstet henne og sa dette er ikke noe jeg ikke kunne fikse. Han kikket forhåpningsfull bort på meg i håp om at jeg sku si høyt og tydelig ja. Jeg sa dette går nok fint til henne. Så prøvde jeg å forklare så godt jeg kunne hva jeg hadde fått av informasjon og hva jeg trodde. Hennes mann i huset var ikke særlig kristen. Han bannet åpenlyst og tydelig og var en mann som følte å gjøre og si hva han ville. I tillegg hadde han begynt å rive deler av kjelleren og han hadde planer om å hive ut arbeidsbenken og litt diverse. Dette var vel det jeg kunne kalle en utløser.

Da jeg kom hjem senere den kvelden var jeg sliten og trøtt. Slang meg på ryggen i sengen og stirret opp i taket. Jeg så jeg hadde flere tapte anrop fra min mor og et par naboer, men jeg orket ikke. Jeg kikket på telefonen og lurte på om jeg sku ringe xen min. Jeg hadde jo nevnt sånn smått at jeg hadde begynt å ta opp igjen detta og at jeg kanskje kunne prøve det som en ekstra inntekt, men så hadde jeg ikke lyst å ta penger heller. Det var tusen ting som gikk igjennom hode mitt akkurat da. Jeg måtte jo tilbake å hjelpe henne. Det var jo ingen tvil. Jeg tenkte shit au og ringte xen min. (Dette var lenge føre jeg åpnet meg for henne). Jeg fortalte henne om hendelsen og var ikke helt sikker på hvordan hun ville reagere, men hun tok det ganske fint syntes jeg. Det var da hun faktisk kom opp med en god ide. Mannen var super kristen da han levde og jeg fikk ikke dette helt til å stemme med hans negative energi, men så klart han var ikke en kjernekar da han levde heller akkurat så jeg tenkte nok at han kunne forsåvidt ha et lite personlig problem med å ta steget over. På det punktet visste jeg ikke helt hvor mye han gjorde da han var i livet. Men en god mann var han veldig langt ifra.

Jeg hadde som sagt ikke åpnet meg enda til henne og forklart alt som skjedde i min verden for jeg ville skåne henne mot alt det. Men hun sa «Hvorfor kan du ikke bare lure han å si at ja Gud tar jo imot og tilgir alle, for er ikke det, det å være kristen? En himmel og et helvete?»

Det gav meg jo det lyseste ideen selvfølgelig. Men klart jeg var ganske sikker på at han ikke kom så langt som å prøve å gå over. Jeg forklarte selvfølgelig ikke henne det, men ideen var god. Jeg sa at det sku jeg prøve.

Jeg kjørte jo tilbake dit tilslutt aleine og jeg spurte om jeg kunne ha huset for meg selv dersom dette sku gå å få han over på et vis. Damen overlot nøklene til meg nede ved porten og sku kjøre til sin søster i mellomtiden. Hun sku krysse fingrene for meg og håpet at jeg ville få dette til å fungere. Jeg kan fortelle deg det at tanken på å gå inn i det huset der helt aleine med den type energi og det jeg muligens ville møte på underveis det var mer enn bare skremmende. Det var rett og slett forferdelig. Jeg trasket inn i gangen og låste døra etter meg. Det var helt stille i huset. Kunne bare høre klokka på veggen tikke. Jeg tok av meg skoene og gikk inn i stua. Jeg visste han gjemte seg. Jeg tenkte okay så jeg bestemte meg for å gå ned i kjelleren aleine. Denne mannens energi var intens. Og ting som dukket opp av informasjon gjorde ikke ting enklere for å si det sånn. Jeg forsto veldig godt nå hvorfor han ikke hadde gått videre. Mannen var jo rett og slett en grusom figur. Jeg gikk ned trappene. Da begynte mørket rundt meg å bevege seg. Akkurat som han flirte og gnidde seg i hendene med tanke på hva han ville. Jeg satte meg ned midt på golvet. Ventet til han sku vise seg. Det tok ikke lange tiden føre han kom.

Han var egentlig klar for å gå løs på meg. Jeg så han holdt i korset. Et lite trekors han sikkert hadde laget selv en gang. Jeg spurte han tydelig «Er du klart til å gå over?» Han ble overrasket igjen. «Jeg ser du er redd.» sa jeg. «Men du trenger ikke være redd.» Han tok noen steg bakover. Jeg innså at jeg burde hatt en sirkel sånn at han ikke hadde hatt en så lett måte å trekke seg tilbake på. For første gang så svarte han meg med en mørk og nedlatende stemme. «Jeg kan ikke.» Jeg sukket og skjønte dette kunne bli vanskelig. Men så kjente jeg de… Så hørte jeg de… Det var ikke veldig langt unna. Han hadde ikke sanset noe enda for han var for opptatt av meg. Jeg sa «Du er en mann av tro, en mann av Gud.» Han nikket og jeg kunne se han så skeptisk på meg. «Du er hans tjener, skal du ikke ta plass ved siden av han og krysse over og inn i hans rike?» så jeg spørrende på han. Jeg kjente skyggene nærmet seg. Klapringen og lukten kom smygende og jeg skjønte jeg ikke hadde lang tid. «Jeg ska hjelpe deg krysse over sånn at du kan få din rettfulle plass ved din herre.» Jeg kjente han lettet litt. Han var en mann full av hat og sinne og mistro til verden. Og jeg visste også at når jeg hører denne klapringen og gnissingen så var det noen som ikke var enig i at han sku få lov å krysse over til noe annet.

Han hadde tatt livet av sin sønn. I akkurat et raserianfall. Slått han og druknet han som et simpelt udyr som han var. Bare fordi han ikke likte spørmålene som var de mest naturlige i hele verden. Han kom unna med det. Det var hans anker til denne verden. Derfor han ikke ville gå over fordi han visste jo at han ville bli dømt. Han rettferdiggjorde alt med boka i hånda når han levde. Han gjemte seg bak og var feig og sleip. Han var en ondsinnet mann som tok liv av dyr på en forferdelig måte for deretter å nyte sin triumf.

Jeg merket mannen slapp mer og mer tak i denne verden. «Jeg kan åpne porten for deg og følge deg over.» sa jeg. Nå var skyggene her, men han så dem ikke enda og han var for opptatt med hva jeg sa. De ble helt stille rundt oss og jeg ble kvalm. Han tok noen steg fram og så plutselig ombestemte han seg for jeg tror han fant ut at jeg hadde lurt han. Rommet var mørkt fra før, men nå ble det enda mørkere. Han skrek noe voldsomt i sinne og akkurat i det han snudde seg for å stikke tok de han. Han skrek og skrek og skrek av redsel nå. Jeg holdt meg for ørene. Den kalde betongen jeg satt på ble plutselig glovarm. De rørte meg ikke. Han skrek bare høye lyder akkurat som et villdyr som forsto at nå var alt over snart. De forsvant med han, nesten slepte han avgårde mens han forgjeves prøvde å holde seg igjen i denne verden. Så var dem borte. Rommet lysnet til igjen. Jeg satt der midt i rommet. Aleine og tårene bare trillet. Jeg var redd og jeg var usikker og jeg var aleine. Så mange vonde minner fra barndommen min bare raste som en storm igjennom meg og jeg følte at verden var sinnssykt urettferdig. For hvem ville tro meg? Hvem ville forstå? Mannen med korset var endelig borte så jeg antar at noe var positivt.

Etter dette ringte jeg xen min tilbake og fortalte kort og greit hva som hadde skjedd. Jeg sparte detaljene for var ikke sikker på hvor mye det var reelt å legge fram til henne. Men hun ble sjokket da jeg fortalte henne om skyggene for første gang. Hun trodde alle sjeler hadde rettighet på himmel og en benådning. Det er kanskje mulig, men noen er hvertfall ikke helt enige med at enkelte ska få lov å prøve å krysse over. Det var da jeg forsto ganske tydelig at skyggene brukte meg.