Mannen Ved Båten

Jeg har tidligere skrevet innlegg fra da jeg var ganske ung, men dette hente meg i førsten av 20 åra mine. Faktisk i den fasen av livet mitt da alt fløy forbi meg. Den fasen jeg blokket og nedtrykte ting mest. Jeg hadde like stort behov da som nå til å komme meg vekk av og til. Vekk fra mas og stress og livet generelt. Min måte var da å pakke sekken og ta meg en god tur i skog og mark. Jeg husker ikke helt nøyaktig dato, men det var blitt juni måned og jeg hadde en del ting som skjedde rundt meg som gjorde at jeg bestemte meg for noen dager aleine. Jeg satte meg i bilen, gav beskjed til min mor om hvor jeg skulle og freste avgårde for å puste noen dager.

Jeg hadde et par favorittplasser jeg brukte å reise til, men denne gangen hadde jeg lyst å se om jeg fant en ny plass rett ved et fiskevann eller noe. Jeg kjørte et godt stykke og peilet meg inn på en plass jeg hadde fått tips om tidligere. Det lå flott plassert og stille og rolig. Ingen biler, ingen folk og mas. Bare meg og alle mygga. Det var varmt og godt i været så jeg gledet meg litt. Ensomt tenker du, men det var hele poenget for en som aldri rakk å bli det på den tida. Jeg svingte inn på grusveien. Veldig vanskelig å få med seg avkjøringen dersom man ikke var klar over at den var der fra før. Typisk grusvei med dumpler og smal innsnevring flere plasser. Jeg kjørte oppover veien et godt stykke. Er ca 10 – 15 minutter fra hovedveien. Det åpnet seg opp plutselig og til syne kom et diger vann. Stort, blankt og stille. Fuglene kvitret og hode mitt kjente trykket fra stresset lette. Jeg satte opp teltet, samlet stein, tok fram litt klargjort opptenningsved og fyrte opp for kvelden. Kaffekjelen fikk henge over bålet mens jeg hogget opp et nedfelt tre like i nærheten. Hadde samlet meg nok frem til neste dag. Vannet var såpass stort at jeg tenkte det ville ta meg nesten en time å gå rundt det. Jeg satt fint å kikket utover og så fisken hoppe etter insektene som flakset over vannskorpa. Jeg lukket øynene mine og pustet ut. Stillheten. Jeg åpner dem igjen for å skjenke meg selv mer kaffe da jeg faktisk skimter noe på andre siden av vannet. Det beveget seg. Jeg kunne etter litt se konturene av et menneske. Jeg ble med ett ganske skeptisk. Da lukket jeg øya igjen og pustet oppgitt fordi jeg forsto da at dette var ikke noe som var levende bortsett fra i sin egen energi.

Jeg satte koppen fra meg husker jeg og lente meg oppgitt framover med hode i henda. Det var virkelig utrolig uflaks at det skulle være noen akkurat her selvfølgelig. Jeg kikket opp igjen så var skikkelsen borte. Jeg bare håpet på at den hadde gått videre. Den gang ei for 10 minutter senere var skikkelsen tilbake. Jeg tenkte ja vel skal jeg få fred resten av tida så får jeg vel bare se hva dette styret er. Så reiste meg opp og begynte å gå. Jeg åpnet alle sluser innvendig å prøvde å få informasjon så godt jeg kunne. Ettersom jeg nærmet meg så ble jeg beroliget med at dette var ingen negativ energi foruten den sorgen og smerten jeg kjente. Jeg kom fram til en gammel pram, en liten båt som lå med bånnen opp. Den var lenket med kjetting fast til et tre og det virket ikke som om noen hadde brukt den på en godt stund. Vannene den veien blir sett etter og av og til fisket i sånn at fisken trives bedre.

Jeg satte meg ned på båten. Ventet tålmodig. Kikket meg rundt og etter et kvarter eller noe så gadd jeg ikke vente lenger og bestemte meg for å gå tilbake. Da dukket han opp rett bak meg plutselig. Jeg skvatt jo selvfølgelig. Hjerte klappet som et gammelt lokomotiv i en oppoverbakke i full speed. Når jeg endelig fikk hjerte ned fra halsen min og på plass og regulert pulsen igjen så studerte jeg han. Han bare satt der på båten. Kikket utover vannet. Trist i blikket og sa ingenting. Vanligvis så skravler dem hull i hodet på meg. Jeg sukket og tenke at jada du er så normal du som ingen andre. Står en evighet fra mennesker og sivilisasjon langt til fjells ved et vakkert vann og skal til å dele sitteplass med et gjenferd på en gammel båt. Jeg satte meg ned ved siden av han og jeg kjente vi delte veldig mange meninger om livet generelt. Vi satt der da hvertfall i noen minutter og ikke sa noe begge to. Bare stirret ut på vannet. Sola var på vei ned bak fjellknatten og andre lyder som tilhørte den tiden av døgnet begynte så smått. «Hva gjør du her?» fikk jeg da endelig sagt fra meg. Den eldre mannen med halvlangt skjegg, lite hår på toppen, sliten dress. Egentlig syntes jeg han var pent kledd, men selve dressen bar preg av å være gammel fra før og godt brukt. Han hadde et smykke i hånden. Han sa fremdeles ingenting, men jeg følte ingen trussel eller noe sånt fra han. Akkurat som om han bare eksisterte fordi det var det han ville. Jeg spurte igjen «Hva gjør du her?» Så snudde han hode mot meg mens armen hans strakk seg ut og pekte mot noen litt høye trær lenger bort. Jeg kikket bort og så lukket jeg øynene igjen for jeg skjønte han skulle vise meg noe. Jeg pustet dypt inn og reiste meg. Som jeg av og til gjør går jeg dypere inn i meg selv, trekker alle vegger jeg har satt opp inni meg ned og slipper historien inn.

Han trakk meg årevis tilbake. Jeg hørte latter fra en liten jente. Jeg hørte en kvinne le mens jeg så hun vasket tøy i en balje. Han løp og lo etter den lille jenta. Minnene, bildene var gode, varme og trygge. Jeg så det lille huset. Tømmerbygget og gjerdene rundt. Jeg var et stykke tilbake i tid. Da jeg åpnet øynene igjen var han borte. Jeg kjente en sorg legge seg som et mørkt teppe over meg. Den kvelte meg nesten og føre jeg visste det rant tårer ned kinnet mitt. Jeg gikk ned langs vannet igjen og over en liten bekk. Klatret opp en liten haug på et par meter og nedpå plassen kunne jeg skimte konturer av en gammel steinmur. Jeg sukket og tenkte dette var ikke helt det jeg hadde i tankene for avveksling. Det var ikke stort igjen det. Naturen hadde tatt tilbake det meste av det som var sitt. Jeg bruker å få fornemmelser når jeg berører enkelte ting så jeg plukket opp en stein fra muren. Han hadde bygget den selv. Stein etter stein. Felt trær og bygget opp så godt han kunne. Han var lykkelig. Hun var gravid. Hans kone. De bodde der en del år til den lille jenta hadde fylt 5. Det var da den lyse himmelen ble grå og mørk. Jeg forsto alt nå. Han dukket opp ved siden av meg igjen. Skvatt selvfølgelig på nytt da jeg følte han var mer en ninja på tokt.

Sent en vårdag ca 80 – 90 år tilbake var vannet fremdeles isbelagt og snøen hadde begynt å smelte. Han var ute på hoggestabben og klargjorde ved, mens konen hadde gått avgårde på et ærend. Når vi sto der valgte han å legge hånden på skuldra min. Han tok meg tilbake igjen i hans minne og som en gammel sliten film strømmet alt igjennom hode mitt. Alt i levende bilder. Jeg så alt sånn han så den dagen. Følte alt han følte. Datteren hadde forsvunnet litt ute av syne som hun av og til gjorde så han var ikke veldig bekymret, men han valgte å rope på henne. «Sofia!» Han fortsatte med oppgaven, men etter litt kunne jeg kjenne følelsene hans forandre seg. Han satte fra seg øksa på stubben. Jeg kjente hjerte mitt klappe fortere. Han gikk stresset mot den lille haugen og tittet over kanten. Isen. Isen var der, men noen steder var den nok litt råten. Det var lett å gå igjennom. Han styrtet ned og fikk dradd den livløse kroppen hennes opp av det iskalde vannet, men livet sto ikke til å redde. Jeg gråt selv som en liten unge der jeg sto. Kjente sorgen rive igjennom meg som en storm.

Konen kom aldri til seg selv igjen så hun flyttet tilbake til sin familie. Den gangen 3 dagers reise unna. Hun forlot han i det lille huset han hadde bygget til dem. Stein for stein, blod og tårer. De gode varme minnene var blitt en kald påminnelse for han hver dag. Til en dag han drakk seg full og vasset uti vannet selv føre han tok et siste åndedrag og forlot den levende verden. Alt sto ellers stille i tiden. År etter år hadde han gått her og år etter år forfalt alt han hadde bygget opp med to hender. Alt som var igjen var en steinmur av glemte minner. Jeg forsto han ikke ville over. I hans øyne fortjente han ikke fred. Han så på meg en siste gang. Han takket meg stille med et nikk fordi jeg tok meg tid til å høre hans smerte og historie. Så forsvant han. Han kom aldri tilbake. Hvertfall ikke for meg. Mannen ved båten. Sliten sjel, tapt og forlatt i tid og rom.

Han gjorde inntrykk på meg jeg aldri vil glemme. Hans måte å kommunisere på var unik. Selv om han var ren energi etterlot han seg spor.

7 kommentarer

  1. Hyyyyl vrææææl herregud så hjerteskjærende!!!!!!!!!!!!! Gråter jeg for så fantastisk bra skrevet at jeg ble skjelven og vondt i hjerte mitt!!!!!!! Nydelig skrevet kjære Ghostwhisperer!!!

    Likt av 1 person

  2. jeg lurer litt på om du klarer skille på virkeligheten og den paranormale dersom du drifter? jeg har hørt man kan bli sittende fast der dersom du ikke er sterk nok til å komme deg ut igjen. mye av det jeg leser du hevder du kan er ekstremt farlig for mindre utviklede mediumer. ser ut til at du mestrer det meste som igjen betyr du er eksepsjonelt høytstående og sterk. det er bare et fåtall i verden som kan en brøkdel av hva du hevder så unnskyld meg dersom jeg kommer frem litt tvilende nå. bare de aller sterkest generasjoner har den muligheten. jeg er et medium selv og jeg klarer bare de enkleste oppgavene. dine evner er isåfall enestående på mange områder. jeg håper vi kan møtes en dag.

    vennlig hilsen klarsynte Benedikte

    Likt av 1 person

    1. Hei Benedikte

      Da jeg var yngre driftet jeg mye, men har etterhvert lært meg å vite når jeg holder på å gå inn i en ufrivillig drift. Jeg holdt på å bli sittende fast en gang med en negativ energi, men heldigvis skjønte jeg at det skurra og kom meg ut. Da var jeg 14. Jeg visste jeg var annerledes, men ut i fra kommentarer jeg har fått litt her og der på bloggen min så visste jeg ikke at jeg var til og med annerledes i klarsynt verden. Vet ikke helt hva jeg tenker om dette. Jeg setter vertfall pris på alle de positive tilbake meldingene jeg får som inspirerer meg til å forsette videre.

      Et møte i fremtiden er sikkert ikke uvirkelig.

      Liker

  3. hæ? wææææooow 😨 så utrolig trist!! 😭 godt hjerte du må ha som hører etter de ingen andre kan og gir de en stemme ingen andre hører ❤️

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s