En Gåtur Med Mening

Var ute å gikk litt med den firbeinte følgesvennen min. Beste som finnes i verden er å gå ute på kvelden uansett årstid. Noen årstider er jo selvfølgelig bedre enn andre. Ingenting som visker ut dårlige tanker og setter inn noen bedre.

______________________________________

Jeg har virkelig gjennomgått mye forskjellig i løpet av livet mitt. Nå har jeg bestemt meg for å fortsette å utforske en side av meg som jeg ikke ville erkjenne og som jeg dessverre må gjøre aleine. Hadde jeg bare gitt dette en sjanse noen år tidligere ville livet mitt vært annerledes. Det ville vært et liv jeg hadde kunne leve med. Jeg stolte ikke nok på min partner dessverre. Så da mistet jeg den sjansen. «Too late» er noe jeg har hørt mange ganger de siste månedene. Jeg skulle gjort alt, gitt alt for å bare kunne skru tida tilbake bare litt. Så mye man kunne gjort annerledes. Så mange ting man ikke ville tatt forgitt.

______________________________________

Så mange ting jeg har gjort feil nå. Jeg veit ikke om jeg kan rette på dem. Det er hvertfall veldig vanskelig når motparten helt klart ikke vil la meg rette på noe. «Fått for mange sjanser». Jeg har kanskje det. Det som er så ufattelig leit er at jeg hadde bare trengt en til for å gjøre alt bra. En eneste en. Kanskje jeg får muligheten en dag? Ting er ikke så lett bestandig. Akkurat nå er den stemmen jeg trenger å høre for å gå lettere igjennom dagene mine ikke her. Blokkert sånn at hun kan puste. Samtidig som jeg skal på en eller annen måte komme igjennom denne nye ferden jeg har begitt meg utpå aleine. Jeg har alltid sagt at ting skjer av en grunn. Jeg kjenner at hjerte mitt har det mer enn tungt. Kanskje tid vil gjøre den mindre tung. Jeg har skjønt for lengst hvem den rette er. Innfunnet meg med det. Ingenting jeg ikke vil gjøre for henne. Absolutt ingenting. Hadde tatt en kule for henne. Hadde hoppa foran en lastebil. Dette veit hun. Heldigvis så veit hun det hvertfall.

______________________________________

Ville ringe i dag og fortelle om min aller første betalte jobb. Aldri tatt imot noe for denne type jobb, men vi fant det ut sammen at det er ok å gjøre det. Hun hadde vært stolt av meg. Så hvordan klarte jeg å ødelegge alt dette og havne her. Jeg har absolutt ingenting mer å skjule, men alikevel så har alt blitt helt opp ned? Man skal liksom alltid vite hva man har gjort galt og innrømme det. Jeg kan vel innrømme en sannhet og det er vel at jeg har innrømt ting jeg ikke helt har visst hva jeg har innrømt. Bare i ren panikk sagt unnskyld og ikke helt forstått. Bare godtatt at andre har snakket mot meg uten at jeg har hatt mulighet til å snakke for meg eller bli direkte konfrontert. Jeg mener som sikkert mange andre at når man blir beskyldt for noe så burde man hvertfall bli konfrontert med saken. Jeg har ikke blitt det mange ganger. Bare latt dem komme unna med det i håp om at det ville ordne seg. Den andre sannheten er jo at jeg veit at de veit at jeg veit. Så da er det ok. Jeg sier ikke at jeg er uskyldig i alt. Det er jeg ikke. Har mange feil og mangler og løgn har jeg jo fortalt.

_______________________________________

Jeg regner med at alle kan historien om gjetergutten som ropte ulv 3 ganger? Han satt på slettene om nettene og kjedet seg. Så for å more seg ropte han en kveld ULV ULV ULV. Og da kom hele landsbyen løpende til unnsetning. Gjetergutten lo av landsbybeboerne. Han moret seg. De ble sinte på han og forsvant tilbake til landsbyen. Neste natt gjorde gjetergutten det igjen. Han ropte ULV ULV ULV. Nok en gang kom landsbybeboerne løpende til unnsetning. Nok en gang moret gjetergutten seg. Og nok en gang ble de sinte og reiste tilbake. Noen kvelder senere våknet gjetergutten opp av at sauene var urolige og plutselig kom en ulv frem. En ordentlig en denne gangen. Gjetergutten ropte ULV ULV ULV. Han ventet på dem, men ingen kom. For gjetergutten hadde ropet og løyet for mange ganger og denne gangen vant ulven. Denne historien kaller jeg karma. Jeg har fått som fortjent for mine løgner. Jeg veit at det er andre gjetere der ute som roper ulv når dem ikke skal. Dessuten glemmer alle rundt meg at jeg ser mer enn andre. Føler og bærer på ting mer enn andre. Jeg har blitt fortalt at jeg heller burde bruke det jeg kan på fortiden. Lese og tyde det som har skjedd siden jeg har hatt noen bom om fremtiden. Greia er at jeg tar sjeldent feil, men av og til en sjelden gang så tar jeg feil om fremtiden. Men 9 av 10 ganger så treffer jeg riktig. Jeg er stolt av det. Jeg følger alltid intuisjonen min. Følger alltid tid, sted og drømmer. Fordi de tilhører framtida. Fortida er aldri et problem. Der kan jeg snuse fram så å si det meste.

__________________________________________

Jeg skulle virkelig ønske hun kunne se meg i action. Vise at jeg kan og at jeg kan det veldig godt. Takket være henne. Jeg hadde ikke gjort dette om det ikke var for henne. Jeg har kommet langt fram på disse månedene. Skulle bare ønske hun fikk se det. Kanskje en dag. Ja… En dag. En sjanse. Et nytt liv.

19fhk4ux0qc67jpg

,

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s