Dama I Dypet

Life is like riding a bicycle. To keep your balance, you must keep moving.
Albert Einstein
Jeg har lyst til å dele en opplevelse jeg hadde da jeg var 12. Dette er en av hendelsene som fremdeles sitter som lim til hukommelsen min. Noe som forandret meg. Som 12 åring hadde jeg så og si forstått litt av hvem jeg er. Jeg forsto at jeg så ting ingen andre kunne se eller høre når alle andre ikke kunne høre heller. Hadde vel såvidt lært hvordan jeg skulle takle negative energier.
Det var sommer og det var skoleferie. Varmt og godt i været. Familien min og jeg hadde bestemt oss for å reise å bade. Jeg hadde fremdeles stor respekt for vannet etter at bestevennen min druknet, (som jeg har skrevet om tidligere) men jeg svømte og lekte og hadde det gøy i vannet. Det skremte meg ikke veldig, men jeg passet på at jeg ikke utfordret skjebnen. Vi hadde en spesiell plass vi brukte reise til, men akkurat den dagen var det veldig fult der på stranda og vi skulle grille osv så vi gikk langs vannet på en sti til et mer avsidesliggende vann lengre inne fra der vi brukte å bade. Første timene badet vi alle sammen. Hoppet fra en liten fjellnabb på rundt 3 meter. Var kjempe koselig. Husker vi tente bål i en tønne. Vi grilla og spiste. Dagen gikk den og vi bada masse. Så ble det bestemt at vi skulle reise hjem. Begynte å bli sent. 2 av brødrene mine hadde svømt sammen med meg ut på et skjær. Det ligger ca 30 – 40 meter fra land. De hadde begynt å svømme mot land føre meg. Innen jeg hadde kommet med uti var de allerede oppe på land.
Vannet hadde vært greit varmt hele dagen og på kvelden. Ferskvann så tempen var rundt 20 +. Jeg husker ikke eksakt temperatur, men det var hvertfall varmt. Jeg tok noen svømmetak mot land. Plutselig kjente jeg en utrolig kulde. Kjentes ut som om jeg svømte i isvann. Husker jeg begynte å fryse og vannet stakk mot huden. Jeg følte at noe var veldig galt. Jeg klarte knapt å puste så jeg fikk ikke til å rope på hjelp fra brødrene mine. De var opptatt med å pakke ting på land. Det var så iskaldt. Plutselig kjente jeg noe gripe tak i foten min. Jeg trodde først jeg hadde satt meg fast i tau eller noe, men da jeg forsvant under plutselig så, så jeg henne. Jeg var under vann og fikk knapt puste og jeg stirret rett inn i to helt hvite øyne. Kritt hvite som henne. Hun var sint. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom opp til overflata igjen, men jeg kjente et intenst sinne. Ondskap om jeg kan si det sånn. Husker jeg var helt hysterisk. Jeg svømte alt jeg orket. Virket som land var milevis unna. Jeg krabba opp på land så fort jeg klarte. Jeg snudde meg og jeg trur jeg hørte brødrene mine rope på meg. Alt jeg så var det som hadde prøvd å dra meg med ned. Hun var der enda. Lusket i overflata. Så var hun borte like fort som hun kom.
Jeg vet detta høres ut som en utrolig dårlig Hollywood film. Men for meg så var det ikke noe film. Det var like ekte som at jeg er her i dag. Har ikke villet dele denne historien med mange. Egentlig bare 2 personer. Brødrene mine veit den dag i dag at noe skjedde der. Men de veit ikke helt hva. Jeg ser fremdeles ansiktet hennes i drømmene mine av og til. Ikke veldig ofte akkurat. Oftere om sommeren enn ellers av året. Jeg sliter litt med vannet enda. Selv i min alder. Fordi jeg husker det enda. Jeg har aldri reist tilbake dit der det skjedde.
Kanskje en dag så gjør jeg det. Enda en ting på lista mi.
Denne dagen forandret meg litt. Det var mye å bære på for en liten kropp. Ingen ville tru meg uansett og jeg ville blitt skolens største skrulle. Beste var å takle det aleine.
mul-gwishen-my-korean-way
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s