Når De Er Under Samme Tak

Nothing can dim the light that shines from within.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har satt med ned for meg selv, stille og rolig og bare lokka øya. Ønska dypt inni meg selv at alt skal bare stoppe. Ikke noen flere som jeg kan se eller høre. Ikke noe jeg kan sanse. Bare skru tida tilbake 5 år. Gjort alt annerledes. Tatt andre valg og beslutninger. Bedre og mer ærlige beslutninger. Jeg blir fremdeles straffet for valga mine frem til for 3 måneder siden. Trøster meg med at alt etter det har jeg gjort bedre og mer kalkulert og ærlig. Ingenting som har blitt gjort og sagt fra den tid til nå kan komme å bite meg i ræva. Sånn vil jeg ha det resten av livet. Stå for mine feil og mangler og være åpen og ærlig mot de som fortjener det.

I dag var jeg ute å kjørte på en vei jeg har kjørt tusen ganger før. Plutselig dukket det opp noen nede ved vannet. Ikke noe med puls akkurat. Første gang på evigheter jeg har sett noen. Så det fungerer jo. At jeg åpner meg igjen. Altså slipper dem lettere til meg siden jeg har stengt dem ute i så mange år. Jeg veit ikke hva som har tappet meg mest. Energien jeg har brukt på å stenge dem ute og servere verden løgner eller at jeg slipper dem inn igjen. Jeg har på følelsen at jeg er ikke som veldig mange andre klarsynte eller synske. De jeg kjenner til er jo helt på tryne. Regne tippelappen. Lite uavgjort og mye borte og aldri hjemme kan du si. Jeg får ikke lov å snakke stygt om noen og det skal jeg heller ikke, men jeg skjemmes og derfor er det best å være anonym. Føler hvertfall jeg. Jeg har lettere for å fortelle folk at jeg er lesbisk enn at jeg er synsk eller hva jeg enn skal kalle meg. Jeg liker ikke det stemplet. Foretrekker å si jeg kan kommunisere litt utenom det vanlige.

Jeg tenkte jeg skulle reise ned til plassen i morra å se om jeg ser kompisen som sto nede ved vannet. Hvordan veit jeg at han ikke hadde puls sier du? Farger. Sagt tidligere at jeg ser farger rundt mennesker. Dessuten stirrer de på deg om de oppdager deg, sanser deg når du er nærme. Mange liker meg ikke og forsvinner. Noen er bare ytterst plagsomme. Andre aner rett og slett ikke at de er døde en gang. De er spesielt nasty av og til.

Er vel bare å ta seg sammen. Se om jeg kan komme meg igjennom detta aleine. Jeg er ikke helt aleine siden jeg har ei å dele med når hu har tid å lyst, men det er akkurat det jeg trenger. I CAN DO THIS SHIT! I think…

hutan1

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s