The Turn I Needed?

It’s better to be a lion for a day than a sheep all your life.

Dagen i går var virkelig ikke som alle andre dager. Heldigvis får jeg pratet litt om det føre hode mitt treffer puta på kvelden. Nei, ingen forandrer seg på kort tid. Ingen kan det. Men så lenge man smører brødskiva med en klatt håp, en dash never give up og serverer dette på en tallerken «jeg har lært nå» så blir man tilslutt mett og fornøyd. Jeg har mange ting å ta tak i ved meg selv. Jeg ble påminnet om det tidligst i går at jeg har brutt mye. Jeg kan ikke skru tiden tilbake selv om jeg virkelig hadde gitt alt for å gjøre det. Jeg kan bare gå fremover. Med brødskiva mi.

Jeg har sluttet med løgn nå selv om ingen tror det. Spiller heller ingen rolle hva andre tror så lenge jeg selv vet det og fortsetter med det. I stede har det blitt til at jeg har latt være å si noe fordi da blir det hvertfall ikke til en løgn. Så i stede for å si en hvit løgn eller noe annet så sier jeg ingenting. Bedre sånn føler jeg. Kan jeg ikke si sannheten så ikke si noe i det hele tatt. Løgn er jo ikke noe bedre selv om det er en løsning der og da. Man må bare gå inn i seg selv. Sette grenser. Det tar tid så gi deg selv tid så vil resten falle på plass. Andre vil også se det, men det vil nok ta enda litt lenger tid. Men aldri gi opp. For visst du gir opp så beviser du bare oven for alle at de hadde rett. At du ikke kunne forandre deg. Ikke la noen få den gleden. Den gleden skal jeg ikke gi noen mer. Gi de heller sannheten uansett hvor vanskelig den er eller hvor hard den er. Hvis du er 100% sikker på at de ikke vil klare sannheten si den likevel eller ikke si noe i det hele tatt.

Så når noen spør meg nå om det paranormale så svarer jeg 100% ærlig. Om de tror meg eller ikke bryr meg ikke. Nå har min x-samboer alltid sagt til meg at hun syns jeg snakker som om jeg vet alt. Jeg vet ikke absolutt alt, men jeg vet veldig mye. Delvis fordi jeg er en nysgjerrig nerd og liker å få med meg det meste. Sikkert tonnevis med uvesentlige ting også. Dessuten har jeg opplevd en utrolig mengde med ting. Men kvelden i går som ironisk nok var Halloween vil jeg nok ikke glemme på lenge.

Jeg hadde en avtale kl 19.00 en plass i Skien. Jeg hadde blitt anbefalt videre og det er jo alltid koselig. Jeg visste ingenting nesten bortsett fra noen få simple ting. Jeg hadde ikke helt bestemt meg om jeg ville fortsette med dette. Vanlig jobb til alle døgnets tider og dette som ekstra vekt på sjela. Aldri har jeg tatt penger for dette før heller. Har blitt tilbydd dusører fra desperate familier på både 4 og 5 og 6 sifferet beløp. Et liv har ikke noe siffer og det har heller ikke sorg. Spesielt når man finner mennesker som ikke lenger lever. Jeg kunne ikke ta imot penger. Ikke den gangen. Føler meg helt forferdelig at jeg tok meg betalt i går. Riktig nok gjorde jeg jobben min. Gjorde den mer enn godt nok. Gjorde en god gjerning. Reddet kanskje et liv?

Jeg dukket nå opp der. Gatene var fulle av unger som sprang rundt med bøtter og spann. Mange kule kostymer. Passe stort hus. Ikke noe digert, men grei plass. Ringte på klokka og det kom en dame å møtte meg. Hun smilte og presenterte seg som Anne. Tak av meg jakka og skoa i gangen og så gikk vi inn på kjøkkenet. Der satt det en kar som reiste seg og presenterte seg som Egil. I stua foran tv satt to jenter. 15 16 år ish. Det var døtrene. Øyeblikkelig fanget jeg opp en veldig dominerende mannsperson. Men til min store overraskelse så følte jeg meg veldig lei meg ut. En positiv energi. Jeg bare sa at jeg gjør min greie jeg om det er i orden? De sa jaja bare sett i gang. Så jeg begynte nede i en kjeller. Innreda en med bad og litt sånn. Jeg gikk inn på badet og til min overraskelse var det et veldig gult bad. Jeg la ned lokket og satte meg ned på doen. Da kom han. Det var litt uvant for han kom ganske fort. Vanligvis er de veldig sky og usikker på meg, men denne mannspersonen var nesten litt desperat. Familien hadde klaget på masse gåing i trappene. Mye lyder og han Egil han hadde kjent noen stryke han over kinnet flere ganger i løpet av nettene. Jeg tolket det som noe nært og stressende. Jeg satt der stille. Han beveget seg fram og tilbake og fortalte om nevøen sin. Jeg visste ikke det akkurat da. Jeg bare prøvde å få med meg det han forklarte. Det var masse. Så jeg veit ikke jeg ca et kvarter så gikk jeg ut derfra. Gikk opp trappa igjen. Han Egil satt framdeles ved det hvite kjøkkenbordet så jeg slo meg ned med han. Han så jo at jeg sukka. Han smilte og spurte om jeg hadde funnet ut noe. Virket som han ikke helt hadde store trua på meg. Det var jeg jo vant til. Kona Anne satte fra kaffe til oss og noen kjeks med sjokolade som smakte nam nam. Så satte hun seg ned i stolen på midten. Det var helt stille og de bare stirra på meg så jeg bare hoppa i det. Jeg spurte han først hvor lenge han hadde vært syk. Kona ble litt overraska og sa at han var ikke syk så vidt de visste hvertfall. Vel, det var problemet antar jeg. Så fortalte jeg om mannen i huset. Hvordan han så ut. rød og hvit rutete sånn flanell eller fleece jakke og olabukser. Noe grått hår på hode og et lite arr på kinnet. Han kjenner vi sa hun. Det var visst onkelen til Egil. Han hadde gått bort for 6 – 7  år siden. Så fortalte jeg han Egil alt han hadde sagt til meg på doen nede. Med klumpene på levra hans og med selvmordstankene han hadde hatt og at han måtte ikke det. Han måtte til sykehuset å bli frisk. At onkelen hadde vært der for å få han til å gå til behandling. Jeg så at tårene bare trilla ned ansiktet hans. Han sa ikke noe. Kona satt å holdt seg for munnen og begge døtrene sto i døra til kjøkkenet. Nei han hadde visst ikke fortalt de noen ting og der satt jeg da.. Som et jævla fehode og babla i vei som ingenting. Tok en liten stund føre jeg faktisk forsto at dette var nytt for alle utenom han selv. Siste onkelen hans sa føre lyspæra over hodene våre sa poff var nå kan jeg gå. Under alt styret hadde jeg prøvd å filme. Men neida… Kamera klikka og jeg hadde null bevis. Bevis nok for familien som jeg da tydeligvis hadde gitt traumer. Så kanskje jeg reddet et liv for han bestemte seg at han skulle ta kontakt med leger osv. Men jeg føler egentlig at jeg faktisk eller jeg veit ikke. Jeg gjorde noe. Heldigvis fikk jeg snakket ut litt da jeg kom hjem. Med den eneste jeg visste ville forstå meg. Elsket over absolutt alt jeg kan tenke på er hun. Det er det ingen tvil om.

1513338341-tertia-van-rensburg-37121

Reklamer

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s