Aldri Alene Og Gal På Arket

Our feet are planted in the real world, but we dance with angels and ghosts. 

John Cameron Mitchell

Jeg har aldri følt meg alene selv når jeg har vært det. I menneskelig forstand har jeg vært alene mye, men i det åndelig er jeg aldri det.  Jeg har prøvd å forklare så godt jeg kan at jeg har sperret av alt. All min energi har gått til å holde energier ute. I stede for å omfavne denne «gaven» har jeg brukt store deler av livet mitt på å skjule det. Holde det vekk og ute. Jeg har sett og opplevd så mye som ikke kan forklares. Fargene på energiene jeg ser rundt levende mennesker og energiene som omgir oss ellers.

Jeg har ikke bygget noe nettverk rundt meg annet enn mine venner og min familie. Jeg har aldri hatt noen til å gi meg litt veiledning. Alt har jeg måttet tåle og holde ut selv. Finne løsninger når alt virkelig har vært som verst. Ikke minst, hvem i sitt rette hode ville tru meg uansett. Så mange har aldri gjort det og ja de ser ned på deg. Ja du blir stemplet gal eller du blir fryst ut andre måter. En hel verden som glaner på deg med åpen munn når du såvidt får begynt å forklare deg. Så begynner måpingen å gå over til latter og «du kødder med meg nå sant?» Ikke nok at man følte seg tulling fra før, gjett da hvordan man da føler seg når man prøver å forklare verden hvem du er. «Sier du dette bare for oppmerksomhet?«. Eller den kjente «Kanskje du burde snakke med noen? En profesjonell?»

Jeg har vært hos disse profesjonelle store deler av livet mitt. Fortalt dem om min far som døde tidlig i livet mitt og alt annet. Vanskelig å holde samtaler med en terapeut som har hatt nesa si i bøker i mange år for å bli en terapeut. Samtidig som de da skal forstå så mye av hvordan livet skal fungere når de aldri har opplevd noe selv. Kun skole og et greit liv rundt middagsbordet. Respekt for at dem vil hjelpe mennesker. Bruker mye av livet sitt til det og noen terapeuter gjør god jobb, men så har du disse som ikke en gang vet opp og ned på seg selv. Jeg opplevde en gang å snu samtalen med terapeuten. Til slutt pratet vi om hans liv. Hvordan klarte jeg det lurer du? Hvordan klarte jeg å snu en samtale med en veletablert terapeut som har gjort jobben sin i 10 år? Mannen har nok sett og hørt det aller meste i livet sitt. Jeg kan ikke en gang tenke meg til halvparten. Men det var en ting jeg visste han aldri hadde hørt. Han mistet sin bror tidlig i sitt liv. Meid ned av en fyllekjører faktisk. Og lucky me hadde en pratsom bror som desperat ønsket å gi sin lillebror som satt foran meg en beskjed. Jepp, en beskjed. Til han som satt foran meg og vurderte hvilke medisiner jeg eventuelt burde ha vært på. For ikke å snakke om alle diagnosene han mest sannsynlig rablet ned på arket. Hvordan i alle mulige vinkler på denne ballen vi kaller planet skulle jeg da bli kvitt han. Jo, gi beskjeden. Hvilket var «Si han kunne ikke hente meg og det er greit.» Så der satt vi da på kontoret hans og han prøvde da å bygge lego av mitt liv, tyde meg og mine plager.

Så jeg hoppet rett i det og sa «han sier jeg ska si at du kunne ikke hente han og det er greit.» Han bare stirra på meg føre han flirte litt. Sa unnskyld jeg skjønner ikke helt. Og jeg sa «broren din sier at du kunne ikke hente han og det er greit». Mer eller mindre hans storebrors måte å si kom over det og kom deg videre. Jeg skjønte at han egentlig skulle ha plukka opp broren sin den kvelden han ble påkjørt og drept. Han satt bare å så på meg. Det var da jeg fant ut at jeg like greit kunne si at jeg fant hans bror plagsom og at han ville gi han en beskjed. Så for å kunne sitte i fred så sa jeg det han ville jeg skulle si. Og så stilte han meg et dårlig klisjé spørsmål. Hvordan kunne jeg vite det? Ja hvordan i all verden kunne jeg vite det. Ikke kjente jeg fyren foran meg og ihvertfall ikke en kar som døde for 20 år siden. Jeg som jeg var svarte at jeg har en «greie» hvor jeg ofte blir plaga av folk som egentlig er døde, men ikke alltid får med seg at de er det. Så spurte jeg han om det var noe han måtte si til han føre han gikk over. Brorens energi begynte å bli svakere og forsvinne. Han sa unnskyld. Det var det han ville han skulle vite. Så la han fra seg blokka si og spurte enda en gang hvordan jeg kunne vite det. Hva da? At han egentlig skulle hente bror sin etter at han hadde vært ute med kompiser? Men han gadd ikke for han ville heller være med dama si? Det må jo ha vært en tung byrde å ha på skuldrene sine. At hvis han bare hadde plukka opp broren sin så hadde han kanskje vært i live? Ja. Gave for noen, byrde for andre. Samme som jeg ser på meg selv. For noen er jeg en gave og for meg selv er det virkelig en byrde. Han ville jo ikke tro meg egentlig. Han rista på hode flere ganger. Akkurat som om jeg var gal og han begynte å bli det selv.

Så sa jeg til han at jeg har sittet med sånne som han tidligere. De skulle liksom sitte å tyde meg og mine problemer. Hjelpe meg med svar. Jeg trengte veiledning jeg. Fra noen som meg. Men det visste ikke jeg helt da. Eller jeg tenkte ikke på det. Hvorfor skulle jeg? Nesten ingen utenom familie og noen få venner var der for meg. Støttet meg, men svar på alle spørsmåla mine kunne de jo ikke gi. Så derfor fant jeg ut at det enkleste ja det var jo å ikke fortelle noen flere om det. Ikke terapeuter eller andre. Det kan man vel si var starten til alle problemene mine. Stenge det ute med alt jeg skulle tatt inn over meg istede.

Заброшенные здания со всего мира в снимках Ребекки Батори 7

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s