Hvem er jeg?

«Who am I to blow against the wind?» Paul Simon.

cropped-4a375b44527daba02f984d9f2ef3518d2.jpg

Hvem er jeg? Jeg visste ingenting jeg føre jeg var gammel nok til å forstå at ikke alle så det samme som meg. Klarsynt, medium, synsk var ord som sa meg ingenting. Jeg fortalte min mor veldig tidlig hvorfor jeg snakket med lufta eller hvorfor jeg ble lei meg når andre gjorde narr av meg fordi jeg var for gammel til å ha usynlige «venner» som mange tror barn har når de er små. Liksom-venner fordi vi da skal være ensomme? Jeg var ikke ensom. Jeg hadde mange gode venner i skoletiden og etter skoletid. Jeg visste de syntes jeg var merkelig. De lo like mye hver gang, men de hang med meg. De fant meg snill og morsom å være med. Barndommen min sånn sett var det ingen feil på.

Noen ting som skjedde frem til jeg var 14 år var store, men det er til en annen fortelling. Ting som foruten det du kaller det paranormale var med på å forme meg til den jeg er i dag. De valg jeg tar, meningene mine og alt jeg står for er grunnet disse. Men disse tingene var påført av levende mennesker. Mistillit, sorg og andre ting. Som sagt en annen historie.

Mareritt. Har du også det? Ting som finner deg i drømmene som du kanskje så for mange år tilbake? Nei, de kommer ikke av tv. Kommer ikke av filmer. Kommer ikke av nyheter i aviser eller på radio. Ting jeg aldri har fortalt noen.

Alle som kjenner meg vet jeg har en dyp respekt for vannet. Da jeg var ca 5 – 6 år var jeg med min barndoms kompis på samme alder å lekte ved vannet på en brygge. Dette var en vintermåned. Jeg husker det var isflak på vannet. Vi bodde 50 meter fra vannet begge to så vi vokste opp med den kunnskap at vann var farlig. Ingen av oss kunne svømme på det tidspunktet og vi hadde ikke lov å være på brygga uten tilsyn. Vi hadde lagt en plastkopp på vannet som fløyt rundt. Vi lo og koste oss med å prøve å kaste stein og se hvem som fikk flest treff oppi den plastkoppen. Vi holdt på en stund husker jeg. Så lente han seg fram på brygga for å se etter fisk. Han flirte å sa at han savnet sommeren fordi det var gøy å leke i vannet. Vi tulla rundt på brygga og jeg som jeg fremdeles er den dag i dag, jeg skulle tulle med han. Han hadde på seg en olajakke. Vi flira og lo og føre jeg visste ordet av det var han i vannet. Jeg hadde dyttet til han i ryggen og ved uhell på den glatte brygga så havnet han uti. Han plasket rundt og jeg leitet etter et tau eller noe så han kunne ta tak i. Husker det lå et tau under en stor mast, men jeg var ikke sterk nok. Jeg løp inn i butikken rett ved brygga og hentet hjelp. Ropte at han hadde ramlet uti og jeg fikk han ikke opp. En stor mann løp med meg ut. Han fløyt med ansiktet ned og var helt stille. Han var på vei ut mot strømmen. Brevikstrømmen. Den tar deg helt ut til Nordsjø. Han hoppet uti etter han. Fikk han opp. Jeg sprang hjem til mamma for å fortelle. Deretter løp hun opp til hans foreldre igjen.

Seinere fikk jeg vite av han selv at han var klinisk død i 20 minutter. Men siden vannet var så kaldt som det var så overlevde han merkelig nok. Jeg levde lenge, mange år på at jeg hadde druknet han. Han selv var blid som en sol og husket lite av det hele og vi var like gode venner igjen etterpå. Vi fant bare begge ut at vi måtte lære oss å svømme. Vi var også små. Jeg vet det var et uhell, han vet det og alle andre vet det. Det er tøft den dag i dag å vite at jeg faktisk har tatt et liv. Han druknet. Han var død selv om det bare var for 20 minutter. Grunnen til at jeg vet det er sant var fordi han plutselig sto ved siden av meg. Selv om han var i vannet. Det var da jeg forsto hvem jeg var. Eller hva jeg kunne. Ikke bare hva jeg hadde stelt i stand for han og hans familie. Jeg mistet min far i ung alder. Faktisk 2 år føre. Han har jeg aldri sett. Aldri følt eller opplevd. Rart. Er vel ikke meningen. Jeg vet bare at han ikke er her. Han er over på det vi fleste kaller «den andre siden». Vi var kompiser i mange år frem til vi forlot ungdomsskolen. Da gikk våre veier fra hverandre. Holdt kontakten en stund da han ble sammen med en venninne jeg fikk etter jeg begynte på videregående. Ei som kom til å bety mye for meg og den jeg er. Vi har ikke veldig mye kontakt lenger vi heller. Vi mistet den en plass for ca 10 år siden. Sier hei og hade nå og da et par ganger i året. Var først på videregående jeg slapp meg helt løs med legningen min. Jeg har alltid visst hva og hvem jeg liker fra jeg var 7 – 8 år. Jeg likte jenter. I grunn helt naturlig for meg så jeg har egentlig aldri «kommet ut av skapet». Vært nesten normalt for alle rundt meg siden den gangen. 20 år siden eller mer. Ingen har stilt med det dumme spørsmålet egentlig. «Er du lesbisk?» De har bare gradvis forstått det og godtatt det. Trur ikke veldig mange av dem har brydd seg. Jeg flirer litt for meg selv over akkurat det.

Når jeg begynte på videregående bestemte jeg meg for at jeg kanskje skulle prøve meg fram. Se hva jeg egentlig kunne. Jeg fant veldig fort ut at jeg kunne mye mer enn jeg hadde lyst til. Jeg hadde allerede opplevd så mye. Kjent på så mye. Mine venner hadde også rukket å kjenne på mye. Store deler av livet mitt hadde jeg holdt det skjult så godt jeg kunne. Ikke at det gikk så bra. Hadde hatt kontakt med 2 venner av meg i noen års tid. Møtte hun ene (som i dag er en av mine aller beste venner) et år føre hun fant sin nåværende kjæreste og samboer. De hadde bodd 3 år andre plasser i landet og ikke der jeg holdt til. Mistet kontakten en god stund med begge da skoler og arbeid delte oss helt til de bestemte seg for å flytte tilbake hit. Vi skulle feire sammen. Dette var nyttårsaften 2007. Jeg og min kjæreste på den tiden var hos venne paret vårt sammen med en annen felles venninne. De bodde på den tiden i en leid leilighet etter at de returnerte hit igjen fra Halden i Skien en plass. Gammel bygning fra tidlig 1900 tallet. Kjæresten min på den tiden visste veldig godt om meg og hvem jeg var. Det gjorde jo disse to også da jeg hadde vært åpen og ærlig om det, men i og med at de aldri hadde opplevd noe voldsomt merkelig rundt meg så var de virkelig ikke forberedte på hva som skulle skje den kvelden. Jeg merket tidlig at når jeg fikk alkoholen i blodet så mister jeg litt styringen på hva jeg kan blokkere ute og ikke. Jeg føler jeg er mye mer mottakelig når jeg drikker. Selvklart visste jeg godt at jeg ikke burde gjøre det der siden jeg allerede visste hva som befant seg i det huset. Altså en veldig negativ energi om du vil kalle det akkurat det. Plutselig utpå kvelden skjedde det noe i huset. Noe med vannet eller strømmen. På utsiden av huset var det en kjeller. Med en gammeldags kjellerlem. Energinivået til denne negative identiteten var ekstremt høy. Alt jeg husker var at jeg sa «Jeg går ned å fikser det». Resten har jeg så og si blitt fortalt av exen min, daværende kjæreste og mine to venner. Den andre venninnen vår var slått ut av alkohol på sofaen. Hun sov seg igjennom alt helt til dagen etterpå. Jeg hadde åpnet kjellerdørene og forsvunnet ned kjellertrappa. Det var bekmørkt så kjæresten til bestevenninnen min gikk for å hente en lykt mens jeg var der nede. Det var stille en god stund sa exen min som etter et lite øyeblikk forsto at noe var rimelig galt. Da kjæresten til bestevenninnen min endelig kom med en lykt sto jeg visst midt i trappa på vei opp. Bak henne sto exen min og bestevenninnen min. Kjæresten hennes strakk ut handa si for å hjelpe meg opp trappa, men i det tidspunkt hun gjorde det forsvant jeg med et røsk bakover. Jeg hadde lettet fra bakken med begge beina og forsvunnet innover i mørket. De ble visst stående helt stive alle mann til exen min tok motet til seg for å gå ned å hente meg opp igjen. På det tidspunkt fikk hun det til. Neste jeg husker etter at jeg åpnet kjellerlemmene var at jeg satt på en stol på kjøkkenet. Begge venninnene mine sto i stua med en ball. Rød ball. Begge hadde gått ned der etter at jeg kom opp. Jeg hadde bedt bestevenninnen min hente opp ballen i all forvirring. Hun nektet nesten å tro på hva som hadde skjedd og hva jeg hadde sagt. Men da de begge hadde vært der fant de ballen. Gjemt bak en gammel brukt varmtvanns tank som stå for seg selv lengst innerst i et hjørne. De visste jeg ikke kunne ha sett den der nede i mørket. På kne foran meg satt exen min. Jeg lurte jo veldig på hva som skjedde. Bestevenninna mi var helt lik blek i ansiktet. Exen min tok tak i handa mi og sa «Du var bare ikke deg selv en liten stund». Med det så forsto jeg at ting hadde gått litt over styr. Jeg kjente det svi på ryggen min. Jeg spurte henne om hun kunne se. Hun ville først ikke for hun visste hva det kunne være. Riktig nok når jeg fjernet skjorta mi hadde jeg 5 steker ned langs ryggen min. Kjæresten til bestevenninna mi gjentok mange ganger at hun trodde meg. Begge strøk over de lange merkene bak på ryggen min. Visste ikke hva de skulle si. Exen min fortalte meg senere at jeg hadde skreket noe om en rød ball og 2 barn som ble stengt inne der av faren sin. Det var han som gikk igjen der. Han som var den negative, aggressive kulda som var der. Det stemmer. Han hadde låst begge barna nedi der i timevis i mørket. Lille lyset de fikk var fra et bitte lite vindu. Alt de hadde hatt å leke med i den fuktige, skitne kjelleren var en ball. Han hadde slått dem begge med belte. Straffet dem. Ingen visste om det på den tiden. Tidlig på 70 tallet en plass. Etter det trur jeg at jeg forandret to andre menneskers liv ved å oppleve dette. Jeg har beklaget meg utallige ganger etter den kvelden. De har godtatt meg heldigvis og de vet at det kan skje igjen en dag. Men da trøster de meg med at da vet de hva som skjer og hvordan de skal forholde seg til det. Noen måneder etter den hendelsen klarte jeg å spore opp 2 familiemedlemmer av denne mannen.

Jeg tok motet til meg en dag for å besøke en av de to jeg fant og banket på døren til det røde lille huset. Døren åpnet seg og der sto en eldre dame. Passert 60 år så det ut som. Jeg sa hei og presenterte meg. Så fortalte jeg at jeg ønsket bare en liten tid av hennes hverdag til noen svar på noen spørsmål jeg hadde. Hun var blid som solen og slapp meg mer enn gjerne inn. Etter at jeg ble servert kaffe og noen småkaker så fortalte jeg henne litt om meg og hvorfor jeg var der. Hun var stille lenge og lyttet. Jeg kunne se på ansiktet hennes at jeg traff spikeren på hode. Hun ventet litt med å svare. Drakk litt av kaffen føre hun fortalte meg om mannen. Han var hennes onkel. På hennes fars side. Han og faren hennes hadde skilt lag for mange år siden. Lenge føre han puttet dem nedi kjelleren. Han drakk mye og var ustabil. Han brakk sammen da kona hans gikk fra han til fordel for hans kompis gjennom mange år. Hans beste venn hadde tatt fra han halve livet. Han ble sittende igjen med barna og det var de som fikk lide når han drakk. Han drakk seg ihjel. Rett der i stua. Hun fortalte at han hadde sittet død i stolen sin i 3 uker føre de fant han. Barna var blitt tatt fra han et par måneder tidligere. De møtte opp på skolen med blåmerker og tydelige tegn til misbruk. Den ene sønnen døde i en bilulykke på 80 tallet og den andre sønnen døde av sykdom rundt samme tida. Den gamle dama var imponert over hvor mange detaljer jeg kunne gi. Mange år føre jeg selv ble født. Det er det jeg kan. Jeg kan se mye bare av å se på et bilde. Jeg kan føle og se mye ved å berøre tid og sted. Jeg kan kommunisere med de som vil kommunisere med meg tilbake.

Hvor mange av 1000 mennesker ville trodd meg? Eller trodd de som var med meg den kvelden? Ville vi alle blitt sett på som gale? Var vel en tid vi ville blitt brent på bålet alle sammen. Jeg kan ikke noe annet enn å skrive det ned. Dele det med andre som forstår meg. For meg har det i grunn ingenting å si hvor mange som tror jeg, så lenge jeg vet at de som står meg nærmest gjør det. De jeg har rundt meg. Familie og venner. Være åpen og ærlig. Det er vanskelig. Løgn blir en stor del av hverdagen. Hvorfor man er sliten. Hvorfor man ikke orker.

Jeg har ikke vært tilbake på plassen der etter at de flyttet ganske raskt derfra etterpå. Snakket aldri med den koselige gamle dama heller. Jeg vet ikke hva som skjer med meg i sånne situasjoner. Jeg blokker ut og tar til meg utrolig mange signaler. Kjenner og ser mer enn jeg har lyst til. En gave kaller de mest kjente ansiktene som påstår de har samme egenskaper. Jeg vil ikke kalle det noen gave. Ikke for meg hvertfall. Altfor mange år av livet mitt har det ikke vært noen gave. Mer en stor enorm byrde. De siste 6 -7 åra føler jeg at jeg bare har blitt mer mottakelig. Jeg har lært å sjonglere mer, lese folk bedre, lese tegn og signaler bedre og jeg har blitt større inni meg selv de siste 3 månedene. Har bare hatt meg selv å lære av, men jeg vokste mye sammen med min siste samboer da. Takker henne hver dag inni meg. Savnet etter henne er enormt enda, men jeg er fremdeles her. Prøver å gjøre noe positivt med hvem jeg er og hva jeg kan. «Du er for sein. Det vil aldri bli det samme. Vi kan aldri gå tilbake.» Det kan nok være det i noen tilfeller, men jeg mener at det aldri er for seint til å forbedre seg og sine sider. Selv om noen ting kan være for seint trenger ikke alt være det. Jeg vil aldri si at det er for seint å hjelpe andre om det kan være veien til noe positivt? Begynne å rette på seg selv så man kan vise andre at aldri si aldri min venn. Hver gang jeg sa jeg var sliten eller jeg var tom for krefter så ble jeg glemt. Den delen av meg ble glemt. Jeg skulle være den som tåler alt. Som bærer alt, som gjør alt og aldri klager eller er negativ.  Løgn kostet meg min aller største kjærlighet.

Aldri ødelegg sannheten med løgn selv om det er enklere i det øyeblikk, for det er i det neste øyeblikk alt blir dobbelt så vanskelig mine venner.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s