The Journey Begins

Takk for at du stakk innom min første post!

Don’t Get Stuck In The Past

ghost-forest

Min første offisielle historie.

Jeg er 35 år nå, men livet mitt har vært annerledes siden jeg var liten. Min første erindring av at jeg selv forsto at jeg var annerledes kommer jeg tilbake til senere. For 2 dager siden tok jeg en ny turn om jeg kan kalle det i livet. Det er denne dagen jeg skal snakke om, men først litt om meg.

Min tidligere samboer, nå min ex var den støtten jeg trengte, men jeg valgte tidlig i vårt 4 år lange forhold å skydde henne fra alt som måtte komme. Det igjen gjorde det vanskelig for meg ved mange anledninger å være 100% åpen og ærlig mot henne. Noe jeg så absolutt ville og så absolutt burde ha gjort, men jeg tillot meg selv ikke. Den rette for meg ble til slutt at jeg ikke ble den rette for henne igjen. Hun er åpen for den verden som deler meg i to, men hun er også utenfor de punkt jeg ikke ville gi oppmerksomhet til.  Min feil, da jeg ikke lot henne få utfolde seg og ikke slapp henne helt inn i min verden. Jeg følte min verden var altfor hard og mørk. 

Alle gangene jeg gråt i dusjen. Gjemte meg vekk når jeg var sliten og ute av stand til å holde vekk de ting som trakk meg ned. Mareritt om nettene, noen ganger flere ganger samme natt. Tyngden av å måtte stå opp og gå på jobb, jobbe for å tjene til livets opphold, mens hun var mye hjemme. En ellers så velkommen diagnose, men altfor sein fikk hun bekreftet at hun har ME. Utmattelsessyndrom. Gjør henne trøtt og sliten og deprimert. Jeg visste veldig tidlig i forholde vårt at noe var galt. Jeg lyttet til hennes historier som var sterke og triste. Det satte et sterkt lys i meg som ble til for å forsvare henne med alt jeg hadde. Skydde henne fra verden. Hun virket så urørlig når hun fortalte ting. Mørke, tragiske ting. Jeg visste det var en mur. Samme muren jeg hadde. Derfor jeg forsto henne bedre enn hun forsto seg selv til tider. Jeg vet jeg såret henne mye. Jeg vet jeg sa løgner og jeg vet at hun visste. Men jeg tenkte at det var til det beste. Hun trengte ikke sannheten alle gangene. Mitt indre lys som ville beskytte henne igjen. Savner henne like mye som til verdens ende og tilbake. Hun vet hvor mye jeg elsker henne og hun vet hvor lei meg jeg er, men sannheten er at løgn gjorde dette. Kanskje det er best sånn det er. Hun slipper å tenke på min verden. Jeg fortalte henne flere ganger at det var mye jeg skulle fortalt henne. Ting hun så på som løgn og svik var ikke alltid som det så ut til, men det får jeg aldri gjort om nå. Det var lettere å la det gå den veien enn sannheten selv. Alt jeg kan gjøre er å jobbe mot en verden ute løgn. 

Mitt råd til deg som leser dette er aldri gjem deg selv for de som skal stå deg nærmest, elske deg og være med deg. Uansett hvor hard og mørk sannheten er og selv om løgn gjør den lysere. Latterlige småting ble redningen min. Jeg visste familien hennes ønsket henne hjem igjen. Nå bor hun 5 timer vekk fra meg. Tilbake til familien. Jeg hadde ingenting å stille opp med. Jeg tapte og jeg tapte fordi jeg ikke gav henne mine sannheter slik at hun stolte på meg. Jeg fikk det båndet brutt og til slutt forsvant hun. Det gjør vondt og det svir når man innser at hadde man bare sagt ting som de var uansett hvor mørke eller harde de var så ville hun vært her nå og familien ville tapt. Men når tillit først er brutt, så er det som et knust speil. Man kan lime det sammen, men sprekkene vil alltid være der. 

Jeg har innsett at jeg kommer aldri til å finne noen igjen som vil forstå meg sånn hun ville gjort. Støttet meg sånn hun ville gjort. Samtidig som jeg veit jeg ville dradd henne inn i noe få av oss forstår. Som veldig få av oss orker. Men jeg hadde kanskje orket mer med henne ved min side. Det er et tap jeg må leve med. Samtidig som jeg vet at hun vil aldri finne noen andre heller som vil forstå henne sånn jeg gjør eller ser henne sånn jeg gjør. Et tap for oss begge og alt er min feil fordi jeg trodde løgn var bedre enn sannhet. Det er det aldri. Min sannhet er at jeg kan se ting ikke alle kan. Jeg kan føle og se ting ikke alle andre kan. Jeg kan kommunisere med ting veldig få forstår. Det du ville kalle klarsynt eller synsk eller et medium. Stempel jeg ikke liker å ha på meg selv. Ting som har gjort at jeg har blitt trakassert og blitt sett ned på. Mennesker som ikke forstår og som er redd for å forstå, jeg vet. Men likevel finnes det mennesker der ute som sier de er som meg, men er ikke det og det gir oss som faktisk ikke er som alle andre et utrolig dårlig rykte. Til og med venner har brukt ting mot meg. De er ikke lenger mine venner. Jeg ser ting i farger. Jeg ser ting sånn de engang var, men kanskje ikke er lenger. Jeg kan finne mennesker. Jeg kan så mye, men likevel hater jeg denne siden ved meg selv. Den er mørk, den er rett og slett jævlig. Den kan være hard og uforutsigbar. Jeg leser ikke i kaffegrut og jeg tenner ikke telys. Jeg ser og føler positiv energi som negativ energi. Jeg kan gjøre mye bra for mennesker med det jeg kan, men alt det negative. Det tapper deg. Det drar deg ned. Her er den første historien jeg vil dele.  

Vi har vært fra hverandre i 3 måneder nå. I den tiden har jeg gjort mange nye forandringer i livet mitt. Lært litt nytt og blandet det med det gamle. Det virker. Trur jeg da. La meg fortelle.

For ca 1 uke siden fortalte en jobbkollega av meg at han og kona hadde det slitsomt hjemme. Han hadde hatt noen søvnløse netter den siste tida. Han fortalte om dører som åpnet seg, skap som åpnet seg, vinduer som gjorde det samme. Stemmer og steg i trapper. Klassisk for meg at noen ikke har kommet seg videre og er stuck her. Kona ble vekket av noen ved sengekanten og hun følte seg forfulgt rundt i huset ellers. En noe negativ og innpåsliten energi. I begynnelsen ville jeg ikke si noe ettersom vi gjorde en jobb hjemme hos en Healer og kona som jobber som klarsynt selv. Da jeg tidligere har gitt uttrykk for at jeg er ikke særlig begeistret for mennesker som gir de få som er et dårlig lys. Virket for meg som om hverken healeren eller kona hans syns å ta han seriøst en gang. Misforstå meg rett. Både healeren og kona er snille og greie mennesker. Senere samme dag da vi snakket på mobilen for å avtale neste arbeidsdag spurte jeg han hvordan det gikk der hjemme. Så forklarte han at kona hadde hatt det slitsomt. Det virket som om det hele bare begynte å eskalere siden de hadde flyttet inn. Så bestemte jeg meg for å bite tennene sammen og fortelle han om hvem jeg er eller ja hva jeg kan. Han lyttet stille først og så ble han bare glad for at noen trodde han. Han hadde vært åpen og ærlig mot alle han kjente, men som jeg selv kjente meg igjen i så, så alle bare rart på han og han følte at de ville ringe og be hvitkledde menn hente han og gi han piller. Han flirte litt av det for han forsto jo selv at det hele hørtes absurd ut. Og jeg kan forstå at for mange så ville det det. Men ikke for meg for jeg forsto så altfor godt.

Jeg foreslo for han at jeg kunne komme en tur og ta en titt. Se om jeg kunne hjelpe. Jeg hadde da ikke gjort dette på en veldig god stund. Dessuten hadde jeg trykt ned og lagt den siden av meg så langt nedi et hull jeg kunne. Jeg forsto nå at jeg burde ha hatt ex’n min der. Trengte hennes støtte, men jeg visste hun var opptatt og mest sannsynlig så var hun ute for å se om livet hennes kunne bli litt bedre etter meg. Jeg hadde lovet henne å sende mld osv, men jeg utelot det akkurat denne lørdagen. Dager tidligere hadde jeg jo sagt jeg skulle komme å se. Så det var akkurat det jeg gjorde. Jeg hadde ikke forbredd meg noe særlig. Tenkte at dette skulle gå fint.

Jeg møtte min kollega i døra. Hilste på kona hans for så å ta en kaffe sammen på kjøkkenet. Der fortalte de meg alt. Men de trengte ikke si stort. Selv føre jeg hadde klart å få foten over terskelen var jeg klar over hva som var der. Noe negativt. Noe med sinne. Noe som var forvirra og ikke helt klar over at det var han som var inntrenger og ikke de. Hele tiden mens vi satt på kjøkkenet sto han i enden av stua. I hjørnet. Stirret og jeg kunne se han bli mørkere. Jeg sa ingenting. Latet som ingenting for det hadde jeg gjort så uendelig mange ganger før. Jeg drakk av kaffen min og forsatte å høre de helt ut. Jeg sa at føre jeg kunne gi de detaljer så måtte jeg få gå litt selv. Jeg måtte ha litt tid å se meg rundt. De sa det passet fint for de hadde et ærend i Porsgrunn uansett. De ville bli borte en times tid. Det passet meg perfekt. Selv om jeg var en del nervøs for å virkelig gjøre dette igjen. Og nå uten noen støtte. Når de reiste begynte jeg som jeg hadde gjort før. Begynte å føle meg fram. Snakke høyt. Så mye informasjon som strømmet til. I tillegg var det 2 andre energier knyttet til kona som ville fram til meg for å kommunisere. Jeg ba dem vente og holde sin plass i køen. Identiteten som hadde vært så tydelig når jeg kom var plutselig ikke det lenger der og da. Kjente frustrasjonen hans over at andre var der. Det var hans hus. Det var hans ting. Han skjønte ikke hvorfor det var folk der som ikke skulle være der. Jeg plukka fort opp at han hadde dødd raskt og veldig overraskende. Prikkende smerte i venstrearmen min og hjerteklapp i brystet mitt fortalte meg at det var nok hjerte. Hjerteinfarkt mest sannsynlig. Sterkest kjente jeg på det i kjøkkenet. Tidlig en morgen hadde han bare falt om på golvet og blitt liggende til ut på på kveldinga da mest sannsynlig en av nærmeste familie hadde funnet han. Hans kone var nok der for å møte han og ta han over, men tragisk nok var alt mer fristende for han å bli i huset. Hode mitt verket. Samme gjorde armen og brystet innimellom. I trappa opp mot overetasjen ble jeg kald. Prikninger i nakken. Klassisk igjen for at jeg nærmet meg der han var. Jeg åpnet døra på venstre side. Dobbeltseng og hoved soverommet. Satt meg ned i senga der. Iskaldt. Jeg var svett i henda, men fremdeles var det som midtvinters. Jeg ba han gi slipp på plassen for han bodde ikke der mer nå. Han skulle ikke være der. Ba hans kone om å komme frem for å ta han med. Hun kom. Han var ikke villig først. Tok litt tid så slapp han taket og gikk med henne. Kulda forsvant. Negative følelsene slapp taket og jeg kunne puste lettere. Ikke det tunge trykket på brystet lenger. Men så kjente jeg at det fremdeles var noe galt. Men ikke her. Jeg måtte ned.

Jeg kikket ut vindu fra kjøkkenet og på utsiden var det en liten forhøyning rett ved garasjen. Åpent terreng et stykke føre litt skog. Noe var der. Ikke noe jeg kunne gjenkjenne med en gang. Noen andre som har opplevd dette? En slags følelse av noe utrolig ondskapsfullt og gammelt? Nesten dirrer mot huden. Prikkende og ekkel følelse. Veit ikke hvordan jeg skal forklare den. Hvisking. Sånn langt langt borte hvisking. Du hører noen snakke, men klarer ikke tyde ord? Alt rundt blir fargeløst. Grått. Diffust. Bare vært borti dette 2 ganger tidligere i livet mitt. Føles ikke engang menneskelig ut. Første gang jeg kjente på denne følelsen var jeg 12 år og på besøk hos min bror. Jeg gikk tur med hunden hans. Jeg bestemte meg for å ta en snarevei gjennom et skogholt. Det var dag og lyst ute. Flott vær og varmt. Men så bråstoppa hunden. Samme gjorde jeg. Stiv som en pinne sto jeg. Midt uti skauen en plass. Skalv som et fjell i jordskjelv. Hørte hunden klynke og knurre. Kom til meg selv da den tok sats og dro meg med i motsatt retning. Dama i den gammeldagse blå kjolen stirret på meg. Med helt hvite øyne. Hun er en del av marerittene mine enda.

Den eldgamle energien. Har ikke vært på den stien etter det. Veit bare at jeg føler rent hat, ondskap. Fyller deg som en vannballong til du nesten sprekker. Jeg tenker at jeg må dit igjen en dag. Jeg må også tilbake til kollegaen min. Selv om det er stille inni huset hans nå og han og kona er utrolig fornøyd med min hjelp veit jeg at noe annet er på den eiendommen. Så lenge den ikke har forstyrret de enda så vidt jeg veit for det bare være. Sånn enn så lenge.

Reklamer

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s